Bruddet er et faktum og ingen, bortsett fra litt over middels ivrige pressefolk, hever et øyebryn. Hadde man slått på dagsrevyen og fått en smilende Bjørndalen i fleisen, en fornøyd fagforeningsleder som fortalte det norske folk at jammen ble vi ikke enige uten brudd og mekling, ja da hadde nok mer enn et par øyebryn flytta på seg.

Av forhandlingssjef Nikolai Astrup Westlie

At oppgjøret går til mekling nå er med andre ord ingen bombe for de av oss som har kalendere. Meklingsinnspurten må avsluttes før påske når påsken er så sent på året.
En tidligere påske hadde medført at bruddet ville kommet tettere på påskeferien slik at innspurten kom etter ferien.

Mekling som sådan ser ut til å være uunngåelig slik man har lagt opp dagens system.
Partene, og spesielt arbeidstakersiden, vil føle at ikke alle virkemidler er tatt i bruk før meklingsmannen har skåret igjennom. Dessuten har vi det ikke ubetydelige momentet at alle etterfølgende oppgjør er lettere å dressere gjennom en meklingsbok - enn en enighet mellom to parter.

Kaster vi et blikk på de nøttene som ligger i skåla i år er det kanskje ikke så rart at Norsk Industri og Fellesforbundet ønsker å bruke meklingsmannen som nøtteknekker.
AFP, OTP og sosial dumping er ikke akkurat de enkleste oppgavene å hanskes med, samt at partene er fullstendig klar over at de fleste av oss som kommer etter i køen vil få merke resultatene de oppnår.

Først når meklingsfristen er ute natt til 1. april vil vi få vite hvor enige, om noe, partene har klart å bli. Konsekvensen av manglende enighet er som vi alle vet at vi får en arbeidskonflikt, altså en streik. En streik kan som vi vet ramme flere enn de partene som direkte er involvert ved at for eksempel det blir mangel på varer eller goder andre trenger for å få hjulene til å gå rundt i egen virksomhet.

Når det gjelder streikefaren i år er det vel ikke rart om et tosifret antall oppgjør havner i mekling. Hvor mange streiker det blir ut av dette er det ikke så lett å si noe om nå.
Skal jeg allikevel foreta en mer eller mindre kvalifisert gjetning, som om jeg var økonom på rikssynsernivå, ville jeg si at vi i LA nok må ta en tur eller tre ned i Grensen. Ellers er det vel sannsynlig at enkelte av gruppene i offentlig sektor allerede har bestilt tid.

Tung skyts mot sosial dumping
For vårt vedkommende tror jeg enkelte av aspektene ved sosial dumping blir utslagsgivende. Dette gjelder så vel i grøntsektoren som i industrien. De omforente og legitime satsene for ferie og tilfeldighjelp i jordbruk og gartnerioverenskomsten vil bli utsatt for tung skyts. Meierioverenskomsten vil kunne bli avkrevet ytterligere innhugg i styringsretten hva gjelder innleie og bortsetting av arbeid, hvilket heller ikke er spesielt fristende for de som faktisk gjør et forsøk på å få butikken i pluss, og i alle fall ikke når våre avtaler på dette område ikke akkurat er de mest fleksible fra før.

Rammen er de siste årene blitt et yndet tema. Om rammebetraktninger er det eneste saliggjørende i et lønnsoppgjør er ikke helt sikkert. Det som er sikkert er at det er grupper som overhodet ikke vil finne seg i å måtte følge slavisk den økonomiske ramme for oppgjøret som frontfaget måtte komme frem til. Jeg antar at dette blir meklings- og eventuelt konflikttema for nevnte grupper i offentlig sektor.

At disse ikke liker den mer eller mindre vedtatte frontfagsmodellen er ikke vanskelig å forstå, spesielt ikke når yrkesgrupper på tilsvarende nivå i frontfagene, unner seg en større lønnsvekst enn den rammen deres egen bransje selv har definert. Også en rekke av våre motparter synes det er mer naturlig å sammenligne seg med funksjonærnivået i privat sektor enn samme sektors industriarbeidere.